SLEKT
Noen
av familien
hadde nære erfaringer med nasistene.
Gunerius ble født i Kristiansand i 1887, han fikk mange navn som han brukte som han kunne.
Rekken var Audun Gunerius Sørensen Drangsholt. Hans far var byggmester og kom fra Birkenes, mens moren kom fra Stray familien.
Han kom tidelig i lære som tannlege hos tannlegene Sejerastad og Ottesen i Kristiansand. Som 16 åring ble han tildelt hest og kjerre med en pinnestol og sendt oppover dalføra for å trekke tenner.
Han ble uteksaminert fra Universitetet i Oslo i 1906. Året etter var han assistent hos tannlege Støkken i Skien. Denne hadde et tannlegekontor i Brevik som Gunerius betjente.
Han ville hjem til hjemlige trakter og flyttet til Flekkefjord. Der traff han Lina Bakken som drev Hatteforretning og var datter av en velstående fiskehandler. Han måtte kjempe hardt for å få henne til å gifte seg med ham.
Lina var en meget bestemt dame, aktiv i lokalpolitikk i Venstre med plass i bystyret. Hun var også dypt religiøs og svært gavmild og gjorde mye for å skaffe unge predikanter til byen, noe hennes barn ikke satte så stor pris på, ikke Gunerius heller.
I 1914 skulle byen feire 100 års jubileum for grunnloven, og Gunerius skulle lede dette som formann i det Frivillige Skyttervesen. Denne organisasjonen hadde stått sentralt i kampen om norsk konsulatvesen i 1888, og det var herfra det ble rekruttert soldater til grensevakten i 1905. Denne organisasjonen var nok mer radikal en mange likte og det ble mye krangel om hvem som skulle dekke utgiftene til en portal som ble plassert mitt i Brugata.
I tiden frem til 1920 var det jobbetid, og Gunerius tjente gode penger. De hadde gode familiære relasjoner til kapitalkreftene på Sørlandet og investerte der familien anbefalte med godt hell. Når krigens uro hadde lagt seg dro Gunerius til Berlin for å studere røntgen teknologi ved universitetet der. Det var en tradisjon i familien og kretsen omkring at de dro til Tyskland for å hente kunnskap. Han kom midt oppi kampene mellom nazistene og de radikale omkring Liebknekt og Luxemburg. Dette kom til å prege ham resten av livet. Det var tradisjon i familien med skumringstime, den tidens underholdning. Det var sang, musikk og høytlesning.
Gunerius var svært glad i Norddal Grieg og hans forfatterskap, og han kunne mye utenat av Griegs diktning. Det fantes familiære band til Grieg, og Gunerius likte å deklamere hans dikt ved alle anledninger, sikkert for å terge alle predikantene kona dro inn i huset.
Karl og
Deres yngste bror, Sivert døde tidlig. Kobbersyke var diagnosen. Tradisjonen sier at kobbersyke kom av at man drakk dårlig brennevin med mye kobber fra destillasjonsapparatet. Sannheten lå nok nærmere det at gulfargen i huden kom av leverbetennelse og gulsott.
Karl var av en mer sofistikert legning. Han passet sin forretning strengt og levde sitt liv som ungkar, men hadde nok et mer liberalt livssyn en sin eldste bror. Han var en av Gunerius sine beste venner. Når Gunerius hadde ledig tid stakk han over til Karl. De satt seg slik at de kunne se gjennom vinduet, om det kom pasienter til Gunerius.
Karl var alltid uklanderlig kledd, og hadde aksjer i mange av byens bedrifter og satt i styrer for disse. Han var sett på som en meget pertentlig og ordentlig herre.
Hvert år dro han på forretningsreise. Alle trodde han var rundt på bygdene og kjøpte ull og skinn. Huset hans og forretningen hans ble da styrt av hans husholderske, Anna, som var et svært elskelig og omgjengelig menneske. Hun hadde alltid en inderlig god omsorg for oss barn i huset.
Etter Karls død gikk det et gisp gjennom byen da det ble kjent at han hadde levd et dobbelt liv. I begravelsen møtte det opp en meget fin frue fra Oslo. Det ble kjent at hun var hans reisekone. Hans forretningsreiser viste seg ikke å gå til Kvås eller Tonstad slik alle trodde.
Hemmeligheten var at han tok Orientekspressen til Istanbul og båt derifra til Egypt, eller toget til Marseille og båt til Tunis, Marokko eller bare Corsica. Da hadde han alltid med seg den fine fruen fra Oslo.
Jeg har besøkt flere av hotellene han bodde på, og blitt slått av den sofistikerte ro og beskjedene verdighet som preger disse stedene selv 70 år etter.
Tannklinikken til Gunerius vokste og han hadde stadig assistenter, både norske og tyske.
Han var flink til å lure unna penger til festligheter, men Lina var etter ham og sørget for å stramme inn tøylene.
Han hadde et pent landsted ute i fjorden, der hadde han også liggende en
Gunerius sin båt.
En underlig kultur på Sørlandet på denne tiden var klokkebytte. Mange reiste rundt på markeder og solgte og byttet klokker. For å lure penger unna regnskapet til Lina gjorde han ofte avtaler med pasientene sine om at de skulle betale en del av honoraret med en klokke.
Denne sporten drev han hele vinteren, og om sommeren dro han og Karl Andreas på seiltur nordover kysten. Karl Andreas fortalte at de som regel rakk til Stavern der Gunerius tok inn på Hotell Wssilioff mens Karl Andreas måtte passe båten. Wassilioff var et hotell kjent for sine festligheter, og Gunerius gikk ikke av veien for å delta i disse. Når han trang penger solgte han en klokke eller to. Han hadde også en god venn i Risør han ofte besøkte. Denne hadde en urmakerforretning i Storgata, og stengte denne når Gunerius var på besøk. Da satt han et skilt i vinduet, STENGT PÅ GRUNN AV SYGDOM, har Gunerius på besøk
Lina ble etter hvert lei av eskapadene hans og hev han ut. Dette var nok et hardt slag for guttene hans.
Etter et noe omflakkende liv slo han seg ned på Elverum.
Buster
Buster var Gunerius sin 3. sønn født i 1917. Han ble døpt Finn, men fikk snart navnet Buster. Dett for de han var mye plaget av øreverk og ofte gikk med øreklaff - lue slik at han ble ruskete på håret. I Tyskland fikk han dette navnet da det var vanskelig for tyskerne å finne en riktig måte å uttale Finn på.
Buster dro til Oslo etter en rask artium ved katedralskolen i Kristiansand, ville bli lege. Tok førsteavdeling medisin med godt resultat. Hans mor gledet seg, han hadde alltid vært den snilleste og flinkeste av hennes fire gutter sa hun så ofte hun kunne. Hans rettferdighetssans førte ham fort til gruppen rundt Erling Falk og motdagistene. Han hadde god politisk lærdom hjemmefra. Mor satt i bystyret for Venstre og far hadde studert i Berlin nært til Spartakusianerne. Hjemme var det ofte politiske diskusjoner, de hadde ofte det de kalte skumringstimesamling. Far hadde gjort en stor innsats for feiringen av grunnlovens 100 års jubileum og vært leder for arrangementet i byen deres som formann i det frivillige skyttervesenet. Han hadde stor kjærlighet til familien Ibsen innsats i Konsulatsaken og deres organisering av rifleringen rundt Stortinget. Det ble ofte lest fra deres brev og skrifter. En annen forfatter som var høyt aktet i familien var Norddal Grieg som hadde familiebånd til far.
Da Gunerius satt i konsentrasjonsleir i Tyskland utmerket han seg med å kunne deklamere Norddal Griegs dikt utenat og med en dialekt som var til forveksling lik dikteren selv. Dette førte til spekulasjoner om at dikteren også var internert i leiren.
Etter 1.avd. medisin fant Buster ut at dette ikke var hans verden.
Mange av familien hadde tidligere studert i Tyskland, og i Flekkefjord var det mange som hadde vært der og hentet kunnskaper i forskjellige fag. I omgangskretsen var det ingeniører, garvere og økonomer som var utdannet i Tyskland.
Han hadde lang erfaring fra laboratoriet i sin fars tannklinikk, og fant ut at han ville dra til Tyskland og studere til tannlege. Han ordnet nødvendige papirer og dro til Leipzig i 1937. Den politiske situasjonen plaget ham men han konsentrerte seg om å lese. Krystallnatten satte et markant inntrykk i han, mange år etter krigen fikk han tak i en bildebok fra Leipzig og merket av stedene der han hadde vært på krystallnatteen.
Buster bodde på en hybel hos en høyst ordinær tysk familie som han etter hvert fikk et nært forhold til. Han ble ofte invitert på middag og tatt med på diskusjoner og meningsutvekslinger. Tatt med på kino og teater. Var nær venn med datter i huset..
Han var svært forundret over deres politiske ryggrad. Han fortalte at ved et valg i 1938 satt hele familien samlet foran radioen og hørte på Hitlers valgtale. De var svært opprørte over den politikk som ble presentert og gråt over hva dette kunne føre til, fortalte han. Buster ble derfor svært overrasket over at de etter å ha sittet og beklaget seg i sterke ordelag over Hitlers politikk. Gikk på møte og støttet Hitler og stemte på hans kandidat.
Han fant stor glede i tysk litteratur, og moret seg med å lære de forskjellige sosiale klassers dialekter i Leipzig. På tur i tyskland i 1975 kunne han fortsatt bløffe taxisjåføren med sin dialekt fra en spesiell gate i Leipzig.
Utover i 1939 så han hvilke vei det bar med verdensfreden og ble svært bekymret for sin stilling. Han fant ut at han kunne korte studietiden med å ta eksamen i protetikk og konserverende tannpleie samtidig, dette var strengt tatt ikke lovlig, men han overbeviste professorene med sin kunnskap, han var svært fingernem og med sin lange erfaring fra sin fars laboratorium fikk han snart stor respekt hos sine lærere. Dette fikk han erfare en dag han kom løpende ned trappen fra den ene klinikken til den andre, farten ble litt for stor og han skled på hælene nedover trappetrinnene. En av professorene var på vei oppover med et kull studenter etter seg. Han skrek til studentene sine: gjør vei ”Hier komst de kanone!” her kommer kanonen. Med denne farten på sin progresjon i studiene regnet han med å ha avlagt sin embetseksamen høsten 1940.
I september 39 gikk Hitler inn i Polen og hele instituttet i Leipzig ble kommandert til å delta.
Tidlig en morgen ble alle studentene samlet i det største auditoriet og det ble forelest i Geneve konvensjonens innhold om sanitetspersonell i krig. Sanitetspersonell kan ikke taes til fange, men er forpliktet til å gjøre sanitetstjeneste der de måte være. De som nektet dette ville bli behandlet som desertører, og i Wehrmacht betydde dette nakkeskudd, kort og greit.
Så snart forelesningen var ferdig ble alle kommandert ut hvor det sto busser klare og det bar rett til Polen. Etter som Buster nå var kommet i gang med å lese kirurgi og lederne hadde tillit til hans kunnskaper ble han omgående kommandert til kirurgisk avdeling ved et feltlasarett i 3. linje bak fronten. Hit ble alle skadde som hadde mulighet til å overleve fraktet. Buster ble snart en kløpper med kniven, hans fingerferdighet og hans ønske om å hjelpe de skadde fikk ham til å arbeide døgnet rundt, han sov noen kvarter innimellom, men så lenge det var noen som trengte hjelp, drev han seg til det umenneskelige. Når hans overordnede kommanderte ham til hvile satt han gjerne hos de skadde og hørte på deres klager og trøstet så godt han kunne. Disse timene med trøst til de skadde soldatene husket han til sin dødsdag. Han husket navnene deres og hvor de kom fra. Etter krigen prøvde han å finne noen av dem igjen uten å lykkes med det.
En natt fikk han inn en soldat som hette Otto, han hadde fått en granatsplint i ansiktet, Det var revet en flenge i kinnet, de fleste tennene i overkjeven var knust eller borte, og underkjeven var brukket. Dette var ikke pent. Otto fikk den morfinen de hadde, Buster trakk ut de tannstubbene som sto igjen og sydde igjen flengen i ganen. Mens Otto var bedøvd tok han avtrykk av overkjeven og sydde igjen kinnet. Buster fikk en ide om hvordan han kunne fikse underkjeven. Med et sinnrikt system av gipsskinner og buksestrikk lagde han en stabiliseringsanordning for underkjeven. For at denne skulle virke var han nødt til å ha en protese ferdig til overkjeven. Han satt utover natten og arbeidet med dette.
{På slutten av 50tallet var jeg med ham som prøvedukke, rundt på flere sykehus i distriktet som hadde kjeveklinikker og demonstrerte dette apparatet. Årsaken til at han gjorde dette lå i at en hadde sett en rekke tilfeller der pasienter med kjevebrudd som hadde blitt behandlet på den tradisjonelle måten, med at en sydde over og underkjeven samen med wipla(stål)tråd i normalt bidd. Pasienten ernærte seg med suppe som ble sugd inn med slange plassert bak molarregionen. Dette fungerte greit til pasienten inntok alkoholholdige drikker i slike mengder at han kastet opp, og plasserte mageinnholdet i lungene, og druknet i sitt eget spy. Han doserte at dette apparatet ville forebygge slike tilfeller. Apparatet besto i en gipshjelm med 4 instøpte fester i temporalregionen og en gipsskinne rundt underkjeven med tilsvarende knapper som ble bunnet sammen med strikkanordninger til temporalregionen som holdt underkjeven på plass.}
Professoren kom innom og var dypt imponert over dette. Otto kom seg veldig fort, og etter noen dager kom Ottos bror, Fritz og besøkte ham. Buster fortalte da at om en dag eller to kunne han ta med Otto hjem. Fritz var rørt over Busters arbeid og tok ham med på en runde på ølstuene der.
Fritz og Buster ble gode venner de kappsang og skrålte utover natten. Fritz var løytnant i en sanitets forsyningskommando og tok seg friheter utover det vanlige. Ut på morgenen ranglet de hjem på brakka. Ettersom krigshandlingene tok slutt avtok strømmen med sårede, og
3. Leipziger sanitetskompani ble dimittert. Tilbake på instituttet ble de som hadde gjort best innsats hyllet og alle de som hadde gjort kirurgi ved feltlasarettet fikk dette godkjent som eksamen i kirurgi. Buster hadde dermed skåret inn et halvt år av studietiden, og kunne begynne å tenke på sin embetseksamen. Han manglet en eksamen i materiallære for å kunne melde seg opp til eksamen og lurte på hvordan han kunne få til dette, for ved instituttet var dette ikke mulig før etter påske. Han fikk sporet opp at hans svirebror, Fritz var forlagt ved et depot i Lübeck, og at hans sjef var professor i materiallære. Polenfelttoget hadde lært ham at over for herrefolket var det bare å kunne skrike Heil Hitler høyt nok så ordnet det meste seg.
Han skaffet seg et ugyldig reisepass og passet på og komme til jernbanen like før toget til Lübeck og stormet inn på billett kontoret og skrek Heil Hitler, jeg er doktor Buster jeg må omgående til Lübeck. Det virket momentant, billettøren spratt opp, gjorde hilsen og ga ham omgående billett. Om bord i toget viste han at det kunne bli kontroll, men at tyskerne hadde nesegrus beundring for autoriteter. Han gikk opp og ned i toget til han fant en kupe med et par offiserer med masse dingeldangel på uniformene. Den ene hadde sanitets distinksjoner. Han hoppet inn i kupeen skrek og gjorde hilsen. Offiserene så litt brydde på ham men gjorde motvillig hilsen. Han presenterte seg som doktor Buster fra 3. Leipziger sanitetskompani og satt seg ned. Etter et par ord forsto han snart at den ene offiseren var fra Freiburg i Sachsen og Buster la ut om hvor fint det var der. Etter noen få ord vred han samtalen inn på sine erfaringer fra polenfelttoget. De falt i nesegrus beundring for denne unge og utvilsomt dyktige feltkirurgen. Da konduktøren kom og skulle kontrollere pass og billetter ble han bryskt kastet ut. De kunne ikke la seg forstyrre i denne forelesningen fra en jypling, som hadde så mye krigserfaring, om ikke det var sant alt han fortalte klarte han å holde offiserene i age hele turen.
I Lübeck var det let å finne Lt. Fritz. Han la frem sitt ærend, at han gjerne ville fremstille seg for hans sjef for å avlegge eksamen i materiallære. Til sin store fortvilelse hørte han Fritz fortelle at hr. professor Sturmbandfûrer hadde reist til Berlin i et nødvendig ærend. Men sa Fritz. Han ga meg utvidede fullmakter før han dro. Vi går på kontoret sa han. På kontoret gikk de igjennom hva Buster ville. Er ikke problemet større sa Fritz så skal det løses omgående. Han fant frem papir med masse hakekors og sverd på. Skrev en bevitnelse med mange superlativer, fant et stempel med enda flere hakekors og sverd på og stemplet dokumentet behørig og undertegnet det.
Et forferdelig arbeid sa Fritz, nå må vi ha noe å drikke. Fritz betrodde Buster at han ikke hadde noe problem med skrive ut betyget. Hans bror var det beste beviset på det. Otto hadde blitt nesten helt frisk fortalte han. Sårene i ansiktet hadde grodd veldig bra og kjeven fungerte upåklagelig og han hadde aldri hatt så flotte tenner. Dessuten var 3. Leipziger sanitetskompani utstyrt med de aller siste tekniske og medisinske nyvinninger, og med Otto hadde Buster vist at han hadde mestret disse til fulle. Fritz lurte på om ikke Buster kunne være hos ham noen dager, han kunne trenge hans hjelp med å planlegge lasting og lossing av tannlegeutstyr, de skulle til Norge, og det kunne være greit å ha en fagmann med som også hadde kjennskap til de lokale forhold. Buster holdt på å skite i buksa, men han skjulte det godt. Han var etter hvert blitt flink til å spille skuespill. Bare han skrek høyt nok ordnet det meste seg, og gjorde han noen tabber tok de unnskyldninger om språket som god fisk. Buster var middelshøy atletisk og svært lys. Han hadde da han var i Oslo vært forturner i Studentenes Idretts Klubb og var i utmerket form. Herrefolket tok ham for erkeeksemplet for den ariske rase og ga han godt spillerom. Buster fortalte da Fritz at han var midt i avslutningen av sin embetseksamen og at professorene ventet på ham i Leipzig. Dette forsto Fritz og ga ham et reisepass med masse stempler på.
På hjemvegen ble han ganske betenkt over all kontrollen, han forsto at han hadde vært i en sterkt bevoktet og sikkerhetsgradert sone, og at han hadde hatt utrolig flaks som hadde kommet igjennom inn i sonen. Reisepasset fikk alle kontrollørene til å hoppe og skrike om hvor høyt bikkja deres hoppet. Førs senere oppdaget han at tittelen Fritz hadde gitt ham innebar at han måtte være professor og minst stürmbandfürer. Turen hjem til Leipzig gikk uten flere viderverdigheter. Vel hjemme på hybelen sin satt han seg ned og vurderte situasjonen. Gikk igjennom papirene sine og konstaterte at alt var i orden, men det var en stor påkjenning det Fritz hadde fortalt ham. Han var ikke videre imponert over nazismen og deres teorier. Han husket flere kvelder og netter i Oslo med sine gamle studiekamerater fra tiden med 1. avd. medisin. Willy Brandt, Gudmund Harlem og Rolv Wang-Norderud. Deres analyse av Hitler-tyskland var ikke videre smigrende. Han forsto at dersom Fritz kom til Norge før ham ville han være solgt til Wehrmacht, og måtte regne med å på ny bli innrullert i 3. Leipziger sanitetskompani. Han skalv bare ved tanken. Han så på nytt gjennom papirene, la vitnemålene i den rekkefølge han mente var best. Han var ikke sikker på om betyget fra Fritz ville holde, så han la det sist. Gikk tidlig til sengs for å være opplagt til å møte instituttbestyreren først morgenen etter.
Denne morgenen tok han på seg bukse seler, han var litt overtroisk, og hadde fått det for seg at bukseseler var en god støtte å ha. Bestyreren reiste seg og spurte hva han kunne hjelpe denne stolte ariske studenten med. Buster la frem sitt ærend og overrakte bestyreren sine papirer. Han nikket anerkjennende over vitnemålet fra universitetet i Oslo, var glad over å se at han hadde gjennomført kurs i latin utenfor pensum. Det var kjent at tannlegestudentene ikke var særlig vel bevandret i latin. Han så på datoene og gren på nesen da han syntes de forskjellige eksamensdatoene lå svært nær hverandre. Han undersøkte i sine protokoller og godtok det under tvil. Nå var det bare det siste betyget fra Fritz igjen som skulle godkjennes. Maven knøt seg for Buster, han kjente svetten piple frem og holdt pusten. Plutselig hoppet bestyreren opp og skrek Heil Hitler. Buster skjet en skvett i buksa, reagerte lynraskt og hentet kommandostemmen fra turnforeninga og skrek heil til bake. Det måtte tydeligvis være noe ved alle hakekorsene til Fritz som hadde gjort underverket. Buster hadde studert betyget fra Fritz nøye og forsto at han hadde fått svært gode skussmål, og at stemplene var fra de høyeste tyske helsemyndigheter, men at de hadde denne virkningen hadde han ikke regnet med. Han kunne bare velge hvilken dag han ville framstille seg til eksaminasjon så skulle det være bestyreren en stor glede å legge til rette slik at dette kunne gå greit. Buster kalkulerte rask og ba om avsluttende eksaminasjon 20. januar 1940. Bestyreren lovet at dette selvfølgelig skulle være i orden.
26.januar var alt klart, eksamenspapirene var i orden, hybelen ryddet og han hadde sagt adjø til alle vennene sine, nå var hjemlengselen nesten dyrisk og han nesten hoppet rundt for å bli ferdig til å dra på toget. Toget var overfylt og forsinket, de første timene var lite behagelige, underoffiserer og feldwbeler albuet seg frem, forskremte soldater og slitende koner med gråtende barn. Nærmere Østersjøen ble det noe bedre, de fleste sivilistene hadde forlatt toget.
Soldatene hadde forståelse av at de skulle ut i krig, men viste ikke nøyaktig hva de skulle være med på. De snakket om at de skulle i båter og at det lå en armada og ventet på dem i Østersjøen. Buster forsto mer og mer hva som var i gjære, og det knøt seg i innvollene hans. Han måtte holde seg rolig, nå reiste de gjennom Nordtyskland, og dette fungerte som oppmarsjområde for invasjonen i Norge og alt var sterkt bevoktet. Han skulle ha jernbaneferja fra Satznitz, og dette var i marinens sentrum. Noen marineoffiserer snakket høylytt om hvor fint det skulle være å komme til arienes hjemland, Buster snakket sin Leipziger dialekt så breit han kunne så ingen tok ham for utlending. En kontrollør kom og skulle se hans reise pass. Buster hadde plassert reisedokumentet fra Fritz under reisepasset, og helt riktig, feldtweblen som skulle kontrollere ham var mye mer interessert i disse stemplene i dette dokumentet en i reisepasset, han skrek Heil Hitler und guten reise. Ferja til Danmark var nesten folketom, han benyttet anledningen til å skjelle ut et par tyskere som utga seg for å være handelsreisende og satt i veien for ham, måtte ha utløp for noe av aggresjonen som var lagret i ham. Han hadde dem mistenkt for å være noe annet enn kremmere.
Reisen videre tok lang tid det var mye forsinkelser på grunn av uvær og snø. Ferja fra Helsingør til Helsingborg stanget i isen i flere timer, og opp igjennom Skåne gikk det seint.
Vel fremme på hybelen hos sin bror i Oslo falt han i søvn og sov i tolv timer. Det var en stor lettelse for ham å være trygt hjemme i fedrelandet sitt.
Da han våknet var det langt på dag. Han hev seg i klærne og dro til byen. Flere av hans gamle venner fra Mot Dag var nå sekretærer i regjeringen. Han oppsøkte dem og fortalte hva han hadde vært med på, og hva han hadde sett. Det var et stort sjokk for ham at de ikke trodde på ham. Han ble latterliggjort. De sa han hadde sett spøkelser på høylys dag. Tyskerne hadde ikke krigsskip og kunne ikke komme til Norge. De viste at de tanksene som tyskerne hadde var laget av finer. De hadde sett bilder av an slik tanks som hadde kollidert med en trestubbe og falt fra hverandre. Det gjorde ham svært vont å ikke bli trodd, og latterliggjort slik. Motløs og såret reiste han til Elverum der hans far, Gunerius var tannlege for å rådføre seg med ham. Gunerius hadde god kjennskap til det tyske lynne og han glemte vel aldri minnene om Spartakusianerne og den måten de ble behandlet på i Berlin i 1920. De ble enige om at
han skulle arbeide som assistent hos sin far inntil videre. Det tok ikke mange dagene før hans verste antagelser ble virkeighet. Han deltok ved noen trefninger ved Storsjøen, og fikk ansvar for en soldat som var såret i foten. Da han hadde brakt denne soldaten i sikkerhet var fronten kommet langt forbi dem og han fant det best å ligge så lavt han kunne. Tyskerne fikk aldri greie på at han hadde tysk embetseksamen og erfaring fra Polenfelttoget, og for å holde seg utenom arbeidskomando og Wehrmacht meldte han seg som student ved tannlegehøyskolen i Geitemyrsveien.
Med sin store erfaring og kompetanse fant han deler av undervisningen her lite givende, og harselerte gjerne over dette. I tyskland hadde han lært seg å bruke acryll som protesemateriale. Dette var en nyvinning med store fordeler. Disse hadde han til fulle lært seg å bruke i Polen. Han irriterte seg inderlig over professor Årstads kullsviertro på den gamle kautsjuken, herdet gummi, som var svært vanskelig å håndtere og uhygienisk. Han yndet å presentere ham med skingrende sørlandsdialekt:” Her he mi professor Årstad som er så glad i kautsjuken og den goa driidlokta”!
Ved eksamen i protetikk satt han ved siden av sin venn, Hans Jakob. Han hadde kanskje noen tommeltotter for mye, og hadde vanskelig med å stille opp tennene på helsettet. De gjorde et raskt bytte, og Buster gjorde dette ferdig for ham, og de byttet igjen. Det irriterte Buster resten av livet at Hans Jakob fikk blank 1 på helsettet mens han bare fikk 1,5.
Etter mange viderverdigheter greide han å holde seg unna tyske myndigheter under hele krigen.
Etter frigjøringen ble han omgående sendt til Bardufoss for å assistere Torstein Dale med oppbyggingen av feltsykehus i Finnmark. Han fikk i oppdrag å dra til London for å gjøre innkjøp av materialer og utstyr til feltsykehusene i Nord Norge. Han hadde da kone og to barn og det slet svært på ham å være så langt fra dem så lenge.
I september 43 ble Gunerius tatt av Tyskerne og sendt til Sacsenhausen. Her fikk han gul trekant i fangenummeret sitt som viser at han var politisk fange. Selv om han snakket flytende Tysk etter sine studieopphold i Berlin nektet han et hvert samarbeid med tyskerne. Nær ved å sulte i hjel, han veide bare
På slutten av 1980 tallet fik jeg besøk av en av hans medfanger, Torolf Engen, på mit kontor, denne kjente umiddelbart Gunerius igjen på en blyanttegning fra Sachsenhousen som jeg hadde på veggen. Torolf verifiserte mange av de historiene jeg hadde hørt om Gunerius, og la til flere.
Gunerius på sitt tannlegekontor utenfor leiren.
I begynnelsen av sitt opphold arbeidet han på ”Hei” som var Hernke flyfabrikk i Oranienburg. Minne herfra hadde han i en liten flygemaskin han hadde laget av
skraprør og installert et fyrtøy i nesen på flyet. En artig liten sak som Hjemmefrontmuseet nå har. Etter det jeg har forstått var det på Hei at han kom i klammeri med herrefolket. Hans medfanger hadde funnet ut at det var et tannlegekontor utenfor leiren som sto tomt og at alle tannlegene var sendt til østfronten. De fikk ordnet det slik at han skulle være tannlege her og behandle de sivile bøndene som bodde rundt leiren. Dette fungerte tydeligvis svært godt. Spirituell og jovial som han var og i tillegg snakket flytende tysk, fikk han snart god kontakt med mange bønner omkring leiren. Disse hadde lite å betale med, og ville gjerne gjøre opp med naturalia. Dette førte til at han fikk store mengder mat som han etter beste evne smuglet med seg inn i leiren. Dette var helt i trå med hans evner som klokkebytter og forretningen gikk strykende. Det var likevel mye av maten han ikke fikk smuglet inn i leiren så dette måtte han spise opp selv på kontoret, eller bytte det vekk mot tjenester utenfra. Det var dette som var planen til de som hadde overtalt ham til å ta denne jobben. Han gikk ganske fritt ut og inn av leiren og hadde en fri omgang med folk utenfor leiren. Han ble derfor brukt som kurer og smuglet brev ut og inn av leiren. Han kom fort til krefter og deltok i det kulturelle livet i leiren. Hans kjennskap til Nordahl Grieg kom snart til kjenne. Han kunne deklamere mange av diktene utenat, noe medfangene satt stor pris på. Han stemme og dialekt passet også svært godt til dette også når han kjente Nordahl fra før. Kanskje det var dette som fikk noen til å spekulere på om Nordal var i tysk fangenskap etter nedskytingen over Berlin.
Da krigen kom til den fasen at de kunne reise til Sverige med de hvite bussene var Gunerius leirens feiteste fange. Etter mange viderverdigheter kom han til Göteborg. Her fant han tilfeldigvis en gammel venn og kollega som hadde praksis i byen der. Denne lånte ham omgående kr.5000,- et formidabelt beløp den gang. Gunerius fant ett fint hotellrom og kjøpte seg nye klær og åt og drakk til tyskerne kapitulerte. Da familien skulle møte ham på Oslo østbanestasjon ventet de å finne en loslitt, radmager fange, isteden fant de en velfødd og velkledd herremann.