Se forløpet av vår sak på slutten av denne siden.
Er norsk barnevern en
byråkratisk obstipasjon?
Dagbladets leder 29.-10 slår bokstavlig barnet ut med badevannet. Dagbladet har tidligere støttet meg i protest mot medisin som ikke virker, jeg undres på hva som har ført til endringen i gangsynet.
Det har blitt lagt frem statistikker som viser at barnevernsbarn ikke klarer seg etter at de er fylt 18, og blir sosialklienter. Statistikken viser at 75 % ikke klarer seg uten støtte fra sosialetaten. Dette er forstemmende i seg selv, enda verre blir det dersom en spør seg hva med de 25 % som ikke får støtte? Vi vet at blant fosterhjemsbarn er selvmordsraten 10 ganger større en i normalbefolkningen, en vet også at svært mange av disse barna dør før de er 25 år, og at en stor del blir psykiatriske pasienter. Jeg spør meg selv derfor, er mesteparten av de 25 % ene døde, og derfor ikke med i stattistikken. Er dette sant bør norsk barnevern omgående legges ned i sin helhet.
Sosialvesenet har nå så lenge jeg kan huske kommet med dommedagsbeskrivelser uten at noe blir verre. Skulle mann tro deres prognoser de siste 50 åra måtte vi alle være dobbelt multi narkomane voldsavhengige barnemordere. Det eneste som ikke har vært konstant er bevilgningene til sosialomsorgen. Den øker formidabelt. I flere tiår har kritikere hevdet at den medisin sosialvesenet bruker, ikke virker. Min erfaring med sosialvesen de siste åra avdekker en himmelstormende ukyndighet, som kan ha en eneste målsetning. Nemlig å sørge for rikelig tilgang på kunder slik at de fortsatt kan hevde nødvendigheten av kontinuerlig økende bevilgninger og flere ansatte. Produsere kvasipsykologisk babbel fjernt fra den kvalitetssikring vi andre må tilfredsstille
En læremester i embryologi hevdet ofte at ontogenesen er en repetisjon av fylogenesen. I dyrerekkens utvikling mister artene sjeldent egenskaper, de kan omdannes eller overtaes av andre organer, men finnes alltid rudimentært et eller annet sted. Et eksempel kan være fuglenes produksjon av kjønnshormoner på netthinnen.
Biologer og medisinere har diskutert om olfactorius er en hjernenerve eller et hjernevedheng. Medisinere betegner den som 1. hjernenerve, mens biologer ikke er i tvil om at det er et hjernevedheng. Fylogenesen levner ingen tvil om dette, hestens olfactorius er nesten like stor som hele hjernen.
Ser man på vedhenget, det jacobsonske organ, er det tydelig at dette organer er vesentlig for arten. En han hund kan kjenne feromonene til ei tispe med løpetid på flere kilometers avstand.
Kvinner som bor i same hus menstruerer samtidig. Tar man armhulesvette fra en kvinne som menstruerer på bomullsdott og plasserer den under en annen kvinnes nese, så endrer hun menstruasjonssyklus.
Disse observasjoner viser at olfactorius hos mennesket tydelig har en funksjon. Den sørger for at i en kvinneflokk vil alle være tilgjengelige for befruktning på samme tid. De vil konkurrere om å få det beste avkom.
Etter som dette ikke er noen viljestyrt funksjon, så er det en reaksjon i hjernen som er helt utenfor vår bevissthet. Det er mange slike reaksjoner som ligger utenfor den direkte bevissthet.
Som fartøysjef i både fly og større båter, har jeg erfart at redsel smitter. Vanlig robuste mennesker kan la seg smitte av ubegrunnet redsel fra andre passasjerer som er mer lettpåvirkelig. Denne ubehagelige situasjonen er ingenlunde enkel for fartøysjefen, som skal vurdere situasjonen saklig ut fra sin opplæring, og kan være svært vanskelig å håndtere ut fra objektive vurderinger. Ref. Fastnet Race hvor regattadeltagere ble overrasket av forrykende uvær. Alle båtene var utstyrt til å tåle det ubendige været, men mange av båtene ble funnet drivende forlatt av mannskapet uten teknisk grunn.
Det er altså tydelig at det hos mennesket fines eksokrine kjertler som skiller ut feromoner som menneskene reagerer på.
En brannet katt kommer smygende langs husveggen, lukter på portstolpen, vender baken til og plasserer en skvett i riktig høyde. Tar noen skritt andektig, stopper, stikker hodet i været strekker ut halen og rister den voldsomt.
Den hadde tydelig plassert sine feromoner for å signalisere sine kjønnslige hensikter i området.
En assosiasjon til dette rant meg i hu. I går satt jeg på et legekontor og ventet på svar på noen prøver. Jeg hadde derfor god tid til å observere medpasientene.
En høy rufsete mørk mann i 30åra med sønn kom inn. Tydelig en som damene hadde sans for. Like etter kom en mor med en datter inn. Hun plasserte seg straks strategisk i forhold til seksualobjektet.
Hun var pen og slank. Hadde halvlangt hår med en framoverbøyd lokk bak øret. Hun innledet snart samtale med objektet. Hun dro seg i øreflippen, kjemmet hårlokken bak øret fremover med hånden. Gestikulerte flittig med hånden i luften foran nesen på mannen. Hun hadde på seg en lett, dypt utringet bluse. Det slo meg at damen var i eggløsning og instinktivt var i ferd med å, etter beste evne, spre sine feromoner i luften foran nesen til objektet.
To hunner som møter hverandre lukter hver andre i analåpningen. Det er neppe odøren som driver dem, men å kartlegge signalene fra kjertlene i endetarmen. Deres reaksjoner på dett er neppe drevet av filosofiske utredninger, men av rene instinkter.
Menneskenes vane med å gi hverandre en klem er vel også en måte å finne ut; hvordan har du det, ut fra signaler ut fra kjertlene bak øret.
-o0o-
Et langt liv i tannhelsebransjen har vist meg at det er mange uverbale kommunikasjonsmetoder i menneskeheten.
Det aller meste av maten i dag kommer ferdigtygget fra fabrikken. Derfor er det mekaniske kravet til tannutstyret ikke særlig stort.
Jeg har sett mange flamboyante i godt moden alder forlange glinsende hvite tanngarder som passer til pasienter 40-50 år yngre. Jeg har sett mange fortvilede pasienter som har måttet godta å få en helt annen tanngard en den de irrasjonelt hadde ønsket.
Det er ikke ukjent at kvinner velger menn med gener som passer dem, som vil gi dem sterke avkom, helt uten å vite hva som får følelseslivet deres til å tenne.
For jentene i min ungdom var alltid guttene i den andre klassen eller nabobygda mye mer attraktive, og vi gutta kunne ikke tenke oss nabojenta, vi måtte ragge i andre bygder. Det er et kjent fenomen at jenter med sans for menn med rusproblemer, ofte velger en ny rusmisbruker når hun skifter partner.
Jeg mener her å ha vist at det i menneskeheten finnes en mengde inkognitive
kommunikasjonsmetoder. Jeg mener det er klart at en stor del av disse er bunnet til utveksling av feromoner som identifiseres i organeller tilknyttet olfactorius.
Når mann ser på alle dyrefamiliene hvor foreldre og avkom identifiserer hver andre ved hjelp av feromoner bør det være innlysende at slike kommunikasjoner finnes i menneskeheten. Utallige skjebnehistorier om adoptivbarn som treffer sine biologiske foreldre, bør vise at det er biologiske bånd som ligger langt utenfor det bevist sanselige.
Det er allment kjent at barn som ammer ikke gjerne tar melk fra en nyvasket pupp. En kan vel ikke henledes til å tro at barnet vurderer det slik at den puppen det smaker Zalo av vil jeg ikke ha. En hver forstår det vel dit hen at det finnes feromoner som styrer barnet til å ta puppen, og at disse lar seg vaske vekk.
Det er ikke en avgjørelse basert på et logisk resonnement, men et rent instinkt ut fra at en uidentifisert pupp er farlig. Puppen identifiseres ut fra feromoner som identifiseres i olfactorius.
Kvinner er svært påvirkbare av små barn. Mange vil si det er vel helt naturlig, og takke forsynet for det. De sier de føler en oppslukende varme bare ved lukten av små barn. Ingen tviler på det, og vi er takknemlige for det. Menneskenes lite utviklede jacobsonske organ kan likevel identifisere 1000 vis forskjellige feromoner, og jeg mener det er innlysende ut fra kvinners håndtering av små barn at de identifiserer mange av barnas feromoner. Det må være klart at mor og barn utveksler en stor mengde informasjon gjennom deres feromoner.
I det gamle Kina var det en høyt aktet profesjon ved hoffet som hadde som oppgave å lukte på avføringen til barna til overklassen for å finne ut hvordan de hadde det, og om de fikk riktig mat.
I de første årene er barnets sosiale kunnskap svært liten, det er alle de andre signaler som mor gir ut, som skaper den trygghet som skal til for å utvikle den familiære trygghet som kan gi barnet evnen til å lære seg sosial opptreden.
De bånd som er mellom mor og barn har altså utgangspunkt i genuine kjemiske bånd som ikke lar seg manipulere av all verdens mekaniske påvirkning, disse båndene er altså uerstattelige. En surrogatmor kan derfor aldri helt erstatte en biologisk mor og hennes genuine, genetisk baserte feromoner. Jeg mener derfor en vanskelig kan finne fosterhjem for barn som kan erstatte et hjem med biologisk forankring til barnet.
Norsk barnevern er derfor kun en byråkratisk institusjon når de i så stor grad tror at surrogathjem er tjenelig i oppdragelse og utvikling av barn. Det virker som om de tror at barns oppvekst kun påvirkes at de får mat og har et oppvarmet sted å være. All erfaring viser at dette er himmelstormende feil. En forstokket virkelighetsoppfattning basert på ren mekanikk, og total fornektelse av biologiens materielle grunnlag.
Troen på byråkratiets egnethet som barneoppdrager er ikke på noen måte av ny dato, dens hundreårige tradisjon gir ingen gode inntrykk. Litteraturen har mange fine eksempler på dette. Funksjonærene for vergerådsbarna for hundre år siden, barnehjemsbarna for 50år siden og dagens fosterhjem er de samme menneskene.
Deres evne og ønske om å regjere over sakesløse mennesker og barn virker for meg pervers, jeg undres på om dette er de menneskene prof. Døving mener har et tilbakedannet jacobsonsk organ. Mangler de den evnen vi andre har til å føle og forstå de feromoner våre barn utsondrer, da er det riktig å kalle dem perverse misfostre som med vold ønsker å tilrane seg våre andre, normales biologiske, og materielt betingede glede ved å erfare våre barns kjærlighet.
Merk Sigrid Undset’s ord: ”I menneskesinnet forandrer seg under tiden absolutt intet!”
Befringutvalget i NOU 2000:12 trekker de samme tråder hundre år tilbake og repliserer:
Innenfor en tradisjonell ramme vil utvalget særlig framheve følgende kjennetegn på et godt barnevern:
Faglig og menneskelig kvalitet i møte med familien, der respekt, personlig integritet og en samarbeidende holdning må settes i høysetet
Når en ser på Barnevernets praksis etter år 2000 da dette ble skrevet kan en undre seg over om disse funksjonærene er i stand til å lese innenat. De leser vel ikke så fort, så det er vel ikke underlig at de ikke har greid å tilegne seg NOU 2006:9, som krever kvalitetssikring av psykolograpporter, om de noen gang leser utredninger?
Dette er på ny et skrik fra sosiopat vesener om mer av en medisin som ikke virker, og ikke har gjort det på 100 år!
Pressemelding fra Norsk institutt for by- og regionforskning
Dødeligheten blant barnevernbarn er langt høyere enn blant
andre barn
Helsesituasjonen til barnevernbarn er urovekkende viser en studie gjort av forsker Lars B.
Kristofersen på NIBR. I den grad man har vært opptatt av barnevernbarns helse
forskningsmessig, har psykisk helse og samarbeid mellom barnevern og barne- og
ungdomspsykiatrisk poliklinikk stått i fokus.
Undersøkelsen viser at 99.000 barn og unge hadde vært i barneverntiltak i perioden 1990-
2002. Dette utgjør om lag 6 prosent av barne- og ungdomsbefolkningen under 18 år (2002).
Mange hadde vært en forholdsvis kort periode i tiltak (alle typer av tiltak – både tiltak i
hjemmet og plasseringer utenfor hjemmet). Men en del hadde vært i tiltak i opptil 13 år. Dette
gjaldt særlig dem som var plassert i fosterhjem som omsorgstiltak. Vel 10.300 av de 99.000
barn og unge hadde vært i barneverninstitusjon for en kortere eller lengre periode.
Blant de barn og unge som hadde vært i tiltak til og med utgangen av 2001, forekom 702
dødsfall. Dette er meget høye tall sammenliknet med den vanlige barne- og
ungdomsbefolkningen. Særlig forekom høye tall for selvmordsdødsfall. I perioden døde 150
av disse barn og unge av selvmord. Dette er om lag åtte ganger så høy selvmordsdødelighet
som blant barn og unge i sin alminnelighet. Barn som hadde vært i barneverninstitusjon hadde
høyest dødelighet.
Om lag 9 prosent av barn og unge som hadde vært i barneverntiltak i 13-års perioden, hadde
grunn- og/eller hjelpestønad for uførhet i 2002. Blant barn og unge i befolkningen generelt
hadde 2,7 prosent slike stønader samme året.
Undersøkelsen viser at barn og unge knyttet til barnevernet, og deres biologiske foreldre, har
mer helsemessige problemer enn andre familier. Selvmordstallene er også høyere blant disse
foreldrene, sammenlignet med andre. Foreldrenes helseproblemer kan bidra til økte
belastninger på barna.
Undersøkelsen benytter nasjonale data fra Statistisk sentralbyrå.
Oppdragsgiver har vært Norges forskningsråd og Barne- og familiedepartementet.
Kontaktpersoner ved Norsk institutt for by- og regionforskning:
Forsker Lars B. Kristofersen, tlf. 22 95 89 82, lars.kristofersen@nibr.no
Informasjonskonsulent Berit Willumsen, tlf 22 95 89 61, e-post berit.willumsen@nibr.no
Lars B. Kristofersen
Barnevernbarnas helse
Uførhet og dødellighet i perioden 1990-2002
NIBR-rapport 2005:12
Forløpet!
Gutten vår et mørk, 14 år, og veier
Fylkesnemnda vedtok i mars 2006 at gutten var så rabiat at han måtte flyttes i forsterket fosterhjem. Gutten har delvis bodd hos meg, bestefar, i snart 3 år. Vi og naboene våre har aldri sett noe annet en at gutten er snill, grei, og høflig. Han blei alvorlig plaga på skolen, fikk kallenavnet ”Brunosten”, en gang holdt en guttegjeng ham mens en hoppet på ham slik at han brakk armen. Han vokste seg stor og sterk og tok voldsomt igjen når han ble plaget. Skolen sendte flere bekymringsmeldinger til barnevernet uten å informere oss, og redegjøre for bakgrunnen.
Fylkesnemnda gjorde hastevedtak uten å spørre gutten. Vi reiste bort med gutten en stund, men han lengtet hjem og vi dro til bake til Brevik. Han unngikk barnevernet flere ganger, men 19.mai tok de ham, og sendte ham med politieskorte til fosterhjem i Froland.
Her ble han holdt innesperret i 6 dager.
Derfra rømte han etter 6 dager. Han dro til New
Mexico, USA. Kom hjem og fikk lov av barnevernet til å bo hos meg til saken skulle prøves for tingretten. I tingretten sto gutten i 45 min. og redegjorde for at han ville bo hjemme. Verken han eller psykologen som hadde kjent ham i mer en 10 år ble hørt. En psykolog som har sett ham i 10 min ble trodd. Tranøy har uttalt seg om denne.
Lagmannsretten har vedtatt at vi får prøve saken der, og at han kan bo hos oss til de har prøvd saken. Antagelig fordi Tranøy har uttalt seg om psykolograpporten.
Hendelsene 19.mai morgen.
Ca 0810 i min leilighet i Skipsbakken, ringte det på døra og jeg tok porttelefonen uten at det var noen der, men så banket det på døren og jeg trodde det var naboen. Da jeg luket opp var det to politifolk og en barnevernsrepresentant. De forlangte å komme inn for å undersøke om l-Tim var hos meg. Jeg fant ingen grunn til å etterkomme det. Fortalte at jeg mente at vedtaket var basert på feilinformasjon og at det ville være svært skadelig i den behandlingssituasjonen l-Tim var i nå. Det ble ikke tatt til etterretning og de stormet inn til tross for min protest. De fant ingen gutt.
Jeg forsto da at de dro hjem til l-Tim og dro etter. Der fikk jeg se flere politifolk vi vilt basketak med å legge Frank, Tims stefar, i bakken. Ettersom jeg vet at han er alvorlig syk stormet jeg frem og ba dem stoppe, jeg ble da bryskt skjøver til side, og de fortsatte med å denge Frank. Jeg hev meg da imellom i denne kampen og skrek at de måtte stoppe. Da skrek de tilbake at jeg gjorde vold mot tjenestemann, og at det var straffbart. Jeg ble da slått i bakken og flere politifolk hoppet oppå meg. En la armen sin rundt ansiktet mitt og brøt hodet mitt tilbake, en sparket meg i siden, de brøt armene mine bak på ryggen for å sette på håndjern. Det gjorde usannsynlig vondt da jeg fra tideligere har store skader i begge armene. Jeg skrek, og da satte en av politifolkene støvelen på bakhodet mitt og tro ansiktet mitt ned i gulvet på terrassen. Dette gjorde det ikke bedre. Jeg nektet å gå og de bar meg inn i politibilen. Transporten til politikammeret var svært plagsom, og på politikammeret ble det klart at det var noe galt med armen da de tok av håndjernet. De besluttet da å transportere meg til sykehuset for videre undersøkelse. Etter en lang tid på sykehuset reiste politiet hjem og overlot meg til sykehuset og fortalte at jeg ville bli innkalt til forhør neste uke. Undersøkelsen var ferdig ca kl 1300 men ettersom de hadde tatt fra meg alle mine eiendeler, måtte jeg be dem å transportere meg hjem. Det gjorde de.
19.-12.-06 skal jeg møte i retten og dømmes for vold mot politiet for hendelsen 19. mai 06. Her ble jeg 22.-12 dømt til 30 dagers ubetinget fengsel.