EVENTYR

Det var en gang et lite land som hette Langtvekkistan.

I landet var alle lykkelige og vellfødde.

I landet var det en profesjon som hette bollestappere. De hadde kongebrev på at de var de eneste som hadde lov til å stappe rosinboller inn i munnen på folk. Dette var alle glade for.

Alle var fornøgd med at det var en velfrisert snill og dyktig bollestapper som sørget at alle var gode og bollemette, for alle hadde sin utvalgte bollestapper som de var overbeviste om at var den snilleste, billigste og mest omsorgsfulle bollestapper kongen kunne skaffe dem.

I landet var det en liten gruppe rosin vrengere som leverte pene håndvrengte rosiner til bollene til bollestapperene. Rosinvrengerene levde sitt stille og rolige liv vell avsondret fra resten av samfunnet og vrengte rosiner som best de kunne. De ante fred og ingen fare, for kongen hadde bestemt at bollestapperene og rosinvrengerene skulle dele pengene likt.

Bollestapperene syntes nok at det var urettferdig at de måtte dele pengene sine med rosinvrengerene, for rosinvrengerene trang jo ikke noe kongebrev for å vrenge rosiner, de så jo ikke en eneste bollespiser der de satt og vrengte rosiner. Derfor prøvde de på alle måter å lure penger fra rosinvrengerene, samtidig som de fortalte alle andre om hvor dyrt det var å få vrengt rosiner.

Rosinvrengerene brøy seg ikke noe om dette selv om de brukte fire ganger så lang tid på å vrenge rosiner som bollestapperene brukte på å stappe bollene inn i munnen på folket. I alle landene rundt Langtvekkistan hadde rosin vrengerene kongebrev på at det bare var de som hadde lov til å vrenge rosiner, men i Langtvekkistan stolte vrengerene på at stapperene var solidariske, og at de skulle leve side om side til tidenes ende.

Slik gikk det ikke.

Bolle stapperene prøvde alle metoder de kunne finne på for å lure penger fra vrengerene. Rosinvrengere som prøvde å stappe boller uten kongebrev blev i stillhet halshogd. Vrengerene synes dette var urettferdig fordi de gjorde det meste arbeidet, men fant seg i det.

Så en dag fant stapperene ut at siden vrengerene ikke hadde kongebrev på å vrenge rosiner i det lille landet så kunne de få vrengt rosiner i et land som lå enda lenger vekk en det lille landet. Menneskene i Endalengervekkistan var veldig fattige, og vrengte nesten helt gratis, slik at stapperene tjente mye mere penger, mens de fleste vrengerene sultet i hjel. Stapperene ble veldig rike og var veldig flinke til å gjemme pengene sine.

En dag fant vrengerene ut at de ikke kunne tåle mere før de ble utryddet. De fant ut at de måtte gå til kongen for å be om råd, men i kongens råd var det bare bollestappere slik at alle som kom dit ble halshogd. Man mente det bare var folk med kongebrev som kunne uttale seg om slike viktige saker.

Da fant de få vrengerene som var igjen ut at de måtte gå til folket og klage sin nød. De sa:"I de landene de vrenger billige rosiner der blir det snart hungersnød, og da blir det ikke noen til å vrenge rosiner i verden!"

Representantene for folket hadde ikke hørt om dette før og var veldig redde for ikke å få boller, de forsto derfor at det måtte utstedes kongebrev til rosinvrengerene også. Folket forsto klart at en ikke kunne ha to yrkesgrupper i et land som var så avhengige av hverandre og den ene gruppen hadde kongebrev og den andre ikke. Bollestapperene protesterte ivrig på dette. Da sa folket at dersom man skulle være rettferdig så måtte alle eller ingen ha kongebrev i bolleyrket.

Bollestapperene ble da veldig redde for at alle skulle få lov til å stappe boller så de ble enige om at både vrengerene og stapperene skulle ha hvert sitt kongebrev.

Siden den dag var stapperene og vrengerene likestilte og løste sine problemer seg i mellom på en vel forlikt måte, og alle levde lykkelige til tidens ende.