Honnør til en gammel Ørn!
I begynnelsen av 60åra traff jeg ofte Gustav ved melkerampa. Jeg hadde jobben med å frakte melka med hest og kjærre de 500 meterne ned til melkerampa.
Jeg hadde hørt mye rart om Gustav. Han gikk for å være en gjerrig, sparsommelig grinebiter. Det undret meg derfor da jeg forsto at den hyggelige hjelpsomme gamle mannen jeg pleide å treffe ved mjælkerampa var Gustav. Spanna var tunge og hesten ville ikke stå stille så det var godt å få en hjelpende hand med å få spanna opp på rampa. Gustav hadde altid
noen hyggelige ord, og etter hvert forsto jeg at det var mer i hodet på gamlingen enn det folk i bygda ville forstå.
Det var bare noen få år tidligere folka i bygda hadde vedtatt på møte i bedehuset at Darwins lære var feil og gudsbespottende, og barna på skolen måtte ikke utsettes for slik lærdom. Gustav moret seg kostelig over menneskenes dårskap, og at sladrebladene skrev om det.
Det var nok mere degenerert innavl som plaget bygda enn Gustavs ondskap, men historien vet å fortelle om den gangen han hadde pløgd åkeren sin. Han hadde et jorde på 15 mål, og han og hesten hadde vært på felleskjøpet og kjøpt en sekk med kunst gjødsel. Naboen synes det var latterlig lite kunstgjødsel på det store jordet og ymta frempå om det ikke kunne være noe lite med 50 kilo på det store jodet. Gustav dro på det, og svarte nei du vet det kan fort bli for mye. Gustavs svar ble legendarisk og ble replisert til stadighet. Det folk ikke viste var at han hadde pløgd ned mye møkk, men han hadde ikke fått på så mye magnesium som han ønsket, det hadde blitt for lite tang denne vinteren. Naboen hadde aldri hørt om magnesium, langt mindre at det hadde noe på jorda å gjøre. Gustav fant det helt formålsløst å forklare hva han hadde i sekken, og om han hadde greid å få naboen til å følge med på forklaringen, så ville det likevel rast ut av hodet hans før han hadde gått to skritt.
En annen dimensjon i Gustavs liv var alle historiene om båten han hadde på Farris. Han fikk tidelig ei fin lita sjekte med en meget enkel totaktsmotor.
Folk hadde stor moro av å følge med når Gustav dro ut for å dra garna.
Han rodde ut på åpent vann og ga motoren et lite dytt så den startet. Han hadde en brennevinsflaske med bensin, og ga den en liten dram på tanken hver gang han hørte den holdt på å stoppe. Alle tok dette for å være tegn på hans gjerrighet, måtte ikke la den få for mye sa han. Den kom bare til å drikke det opp og sløse det vekk likevell.
Det bygdetullingene ikke forsto var at fallforgasseren lett rant over og ga motoren for rik blanding som førte til sot på pluggen og motorstopp. Gustav var godt kjent med at det skulle 15 kilo luft til for å gi en riktig forbrenning av 1 kilo bensil. Denne blandingen førte til en så høy forbrenningstemperatur at pluggen holdt seg helt ren.
Det var aldri noen fare for at den digre vannavkjølte jernklumpen som utviklet fattige 2,5 hester skulle bli overopphetet og skjære seg. Dette viste Gustav alt om, men han tenkte vel at det ville være bortkasta slit og møye å prøve å fortelle tullingene i bygda om sine vurderinger.
I 1935 kom en lyslugget, beskjeden, rask og arbeidsvillig gutt syklende fra Larvik til Ingjerdstrand utenfor Oslo. Der drev Wiggo Widerøe flyselskap med rundflygning og flyskole. Han parkerte sykkelen i skogkanten og nærmet seg forsiktig flytebrygga. Gunnar Bakke kom drassende med ei kjerre med bensinkaner. Stå ikke der og glan gutt! Skrek Gunnar med sin kjente høye skingrende stemme. Ta tak her og dytt. Ludde hev på med alle sine krefter, og de fikk behendig tralla opp på flytebrygga og ut til flyet som lå fortøyd der.
Ludde hjalp Gunnar med kannene så de fikk fylt opp flyet og gjort det startklart. Det forundra Gunnar at gutten jobba som om han aldri hadde gjort annet. Ludde var vel vant med å håndtere onkelens båt på Farris så han hadde godt lag med sjøflyet. Hardt arbeid og dyrepass på onkelens småbruk hadde gjort ham både sterk og forsiktig. Gunnar var kjent for å være grinete og skeptisk til de fleste han kom i kontakt med, så det forundret
Widerøe at Gunnar lot Ludde være med å sjaue bensin. Han forsto at det måtte være noe spesielt med gutten og tok ham inn på kontoret som var kombinert alt mulig som en sjøflyhavn måtte ha. Fra værstasjon og booking til verksted.
Widerøe fikk gutten til å fortelle om sin flyinteresse. Han hadde bygd et seifly på låven til sin onkel og dro det opp men hesten til Gustav. Han hadde en sinnrik innretning med blokker, firskåren talje, og tau. Når det blåste riktig vind var det mulig å få flyet noen få meter opp i luften, men den spinkle innretningen av ståltråd, trespiler og bomull var neppe noe stort flygende vidunder. Onkel Gustav var kan hende heller ikke særlig villig til å sprenge hesten i halsbrekkende manøvrer for ofte.
Widerøe fikk sympati for gutten og lot han være med å hjelpe til i havna så lenge han ville.
Når sesongen var ferdig gjorde de avtale om at han kunne begynne på flyskole der neste sommer.
Ludde dro hjem til onkelen på småbruket ved Farris og la frem sine planer.
Gustav som måtte ha stor kjærlighet til sin nevø, grunnet nok lenge på hva han skulle gjøre, gjorde opp status og gikk med på å låne gutten
1500 kroner.
Neste vår så tidlig det lot seg gjøre startet Ludde sin flygerutdanning på Ingjerdstrand. De følgende vinterene dro Ludde på hvalfangst.
Han gjorde jobben som fyrbøter og smører på hvalbåt.
Hvalbåten var noenlunde moderne med trippel ekspansjonsmotor og oljefyrt skåttekjele. Ludde passet kjelen og smurte sleider og stempelstenger. På frivakta var han ofte på brua hos matrosen og skytteren. Der studerte han navigasjonskunstene til skytteren. Skytterens navigasjonsevner var ikke av de beste, han måtte stadig telegrafere til kokeriet for å få hjelp til å finne veien tilbake når de hadde hval som skulle taues hjem. Ludde lærte seg snart matematikken, fikk føling med turtall, fart, strøm og vind. Det varte ikke lenge før han kunne gi gode råd om retning og tid tilbake til koka.
De fleste som kom hjem fra isen drakk og festa bort det meste av fortjenesten, men Ludde hadde lært sparsommelighet av sin onkel. Han sykla til Oslo og jobba hos Widerøe om sommeren, fikk vel noen flytimer og kosten.
Det var et vanlig ordtak at en måtte ta inn alt med hår på når hvalfangerane kom hjem. Ludde satte sine møysommelige oppsparte midler på bankbok som avdrag på lånet til sin onkel.
For at de pengene som stod på boka skulle være tilgjengelige for Gustav dersom det skulle skje ham noe så hadde han gitt onkelen fullmakt til å bruke kontoen når han var ute.
Dette var klok håndtering, for vinteren 39-40 endte jo med tysk invasjon, og hvalfangerne ble lagt opp i England.
Etter mange viderverdigheter ble han tatt opp på flyskolen i Litle Norway.
Hans djerve, sindige gemytt og hans evne til sparsommelig økonomisering med små resurser ga ham store evner som bombeflyger.
Onkel Gustav hadde med stor styrke prentet inn i hodet på Ludde at forsiktighet og sparsommelighet var dyder det var vel verd å ta vare på. Han pleide altid å si at store formuer kommer ikke av store fortjenester, men av små utgifter.
Denne lærdommen fikk Ludde til fulle brukt for i sin tjeneste som nattbomber over Tyskland. Han viste alt om at den bensinen han hadde brent opp var tapt for altid. Han kalkulerte og beregnet hver eneste kopp bensin han hadde. Når Fritz hadde skutt alle motorer og bensintanker sønder og sammen var det livsviktig å kunne vite hvor lite bensin det var mulig å få motorene til å gå på. Gjentatte ganger måtte han over Berlin vurdere sin synk. Hvor mange fot tapte han i minuttet, hvor lang tid brukte han til bake til England. Hvor lite bensin kunne han la motorene få uten at de ble overopphetet og brant opp. Dette var beregninger Ludde hadde vel plantet i ryggmargen, medfødte egenskaper som gjorde ham i stand til å gjennomføre 37 sorties.
Turen hjem fra Tyskland var ofte mer en lang nødlanding enn en kontrollert flygning, og landingene et kontrollert kræsj, det hadde ikke vært mulig å lande noe annet sted enn akkurat der og da.
Hjemme ved Farris trellet Gustav og hans søster Anna så godt de kunne, de gjorde sin innsats med å skaffe folk og hjemmefront mat. De fikk mange sleivspark og sure bemerkninger om prisen på kjøttet og melka de solgte på svartebørs. Sannheten om den saken er vel at dette var den eneste perioden i den nyere Norgeshistorien hvor landbruksbefolkningen fikk reel markedspris for å holde liv i befolkningen. Proletariatet i byene og borgerskapet fikk plutselig sammenfallende interesser i å hetse bøndene. Proletariatet måtte betale mer for maten, og borgerskapet gikk glipp av profitten.
Gustav samlet gjødsel over alt, dro han til byen med hesten så hadde han med seg et spann til å samle møkk i. Var han i skauen og ble trengt forta han seg hjem. Jeg sprenger heller en tarm før jeg driter på godseierens grunn! Sa han.
Gustavs kjærlighet til hesten var stor, den feite fjordingen ble etter hvert så gammel og støl at den hadde vont for å holde seg på bena. Dersom den datt over ende måtte han hente mannskap på bygda for å få den på bena igjen. Dette blei folk lei av, men Gustav hadde råd, han dro hesten ut i Farris og da greide den å komme seg på beina ved egen hjelp.
På ettervinteren var det ofte stormer fra sørvest, når stormen hadde lagt seg dro Gustav og mærra ut til Brunlanes og sanka tang som stormen hadde blåst opp på strendene. Dette var god gjødsel og han kunne fore litt av det til grisene også.
Den store oppfinnsomheten og påpasseligheten ga mye penger av seg. Det var vanskelig å plassere dem andre steder enn i skuffer og madrasser, og der ga de jo ikke store renter. Gustav hadde råd. Han hadde disposisjonsrett til bankboka til Ludde, der kunne han spare pengene og høste rentene.
Dersom myndigheter hadde spurt om dem så hadde han tenkt å si at Tyskerene var jo på veg til England for å ordne opp.
Gustav viste at hjertebarnet hans var i England og fløy bombefly. Det var vel ikke fritt for at han måtte knipe en tåre når han så og hørte engelske fly på veg for å bombe tyske mål i Norge. En annen fremmed fugl han undret seg over var en rar tomotors flygemaskin med to halefinner som med faste mellomrom kom i lav høgde over Farris om natta. Han viste ikke at det var Luddes vener og kullkamerater som fløy ruta mellom London og Stockholm.
Piltingsrud pleide å fly langs Glomma, over Gardermoen så lavt at tyskerene ikke torde skyte av redsel for å treffe sine egne på bakken. Han fløy videre via Tyrifjorden og langs Lågen til Kvelde. Over åsen og ned til Lysebofjorden i Farris, ut til sjøen og over til England.
Krigen tok slutt, Gustav fortsatte sit slit til dårligere lønn, Ludde fikk sivilt flygerarbeid og verden prøvde å gire ned til vanlig tempo. Likningsvesene begynte å gå folk i sømmene. De fant ut at Ludde hadde en relativt stor formue han ikke hadde oppgitt. Han ble innkalt til forklaring i likningsvesenet og forsto først ikke hva det var de ville. Da de ville vite hvordan han hadde unndradd inntekter og renter beskatning gikk det et lys opp for ham. Han svarte at det var inntektene av alt det gule gullet som tyskerene hadde skutt opp mot ham mens han fløy bombefly over Berlin under krigen.
Likningsvesenet fant fort ut at det ville være umulig å få dømt en av landets
dyktigste bombeflygere for skattesvik og henla klokelig saken.
Tim